Det er viktig å ha en grunnleggende kunnskap om hestens anatomi for å få en forståelse for hvordan de ulike bittene virker.

Hestens lepper er meget følsomme, særlig i munnvikene. Tungen og ladene er følsomme for trykk. Bitt av ulike typer virker i ulik grad på tungen, leppene og ladene. Mange bitt har også effekt på hestens neserygg, hake, nakke, og gane.

Bitt som har sin effekt i hakegropen er for eksempel kandar og pelham. Det er svært viktig at disse bittene beholder sin effekt i selve hakegropen og at kjeden som går under haken ikke sklir oppover. Lengre oppover på underkjeven er skjelettet dekket av tynn hud, samt at det er mange følsomme nerver. Om hakekjeden på disse bittene kommer i kontakt med dette området vil hesten føle skarp smerte. Dette er nærmere beskrevet under kandar og pelham bittenes virkning.

Hesten får som menneskene først melketenner, som den senere feller til fordel for permanente tenner ved 2 ½ - 4 ½ års alder. Hestens tenner vokser alltid, og hesten er derfor avhengig av at tennene slipes ned for å hindre at de blir for lange. Dvs. det er ikke helt korrekt å si at tennene vokser. De har en bestemt lengde fra fødsel av og skyves gradvis utover. Meste delen av hestens tann ligger derfor gjemt i kjevebenet. Tannen støtes ca 2-3 mm ut hvert år for å kompensere for naturlig slitasje.

Bildet viser hestens hodeskalle med tennene. Her ser du tydelig det tannløse mellomrommet der bittet skal ligge.

På bildet ser du også hvordan store deler av tennene ligger skjult i hestens kjeve. Etter hvert som tennene slites skyves de utover, ca 2-3 mm i året.

Ute i naturen slipes tennene av at hesten tygger i seg småstein og sand når den spiser. Vår hester som ofte står på boks og får servert for i krybbe sliper ikke tenne på naturlig vis. For å sikre at tennene slipes korrekt og at hesten ikke får problemer med tennene bør veterinæren jevnlig kontrollere og raspe hestens tenner. De ulike veterinærene kan jobbe på forskjellige måter, men målet og poenget med rasping er å fjerne spisser og skarpe kanter fra jekslene. Det skal også beskytte mykt vev (dvs. slimhinne/huden inni munnen) mot skader når huden kommer i trykk mellom bittet og tennene eller mellom hodelaget/neseremmene og tennene.

Ulvetennene er små tenner som vokser fram like foran de første kjevetennene, vanligvis i overkjeven. Dette er tenner fra "urtiden" og har ingen funksjon for hesten. Ulvetennen vokser frem ved 6 måneders alder og felles ved ca 2,5 års alder. Noen hester mister imidlertid ikke ulvetennen og de kan da skape problemer. Det er ikke alle hester som utvikler ulvetenner, med blant dem som utvikler disse tennene får rundt 80 % problemer med bittet.

På grunn av problemene disse tennene kan gi bør de derfor alltid fjernes om hesten har dem. Når bittet slår mot ulvetennene kan dette gi hesten kraftig smerte. Venter rytteren med å fjerne tennene til de gir problem kan hesten allerede ha lært seg at bittet gir smerte, og veien tilbake til en rolig og trygg munn blir lang.

Ulvetennene kan fjernes av en kvalifisert veterinær. Ulvetennene har vanligvis en enkel og relativt svak rot, og kan derfor fjernes uten større inngrep. Når tannen er fjernet blir det et lite hull der tannen var. Dette kan blø litt, men vil gro rimelig fort. Det bør venter minst en uke, noen ganger mer før bitt brukes igjen. I mellomtiden bør hesten bli ridd med et bittløst alternativ om hesten skal holdes i trening.

I et fåtall tilfeller hender det at ulvetennene ikke bryter gjennom tannkjøttet, så kalte blinde ulvetenner. Noen ganger ligger tennene lengre frem en det som er vanlig. Dette krever nærmere undersøkelse og eventuelt røntgen før de kan bli fjernet.

Du bør sjekke hestens munn med jevne mellomrom for å kontrollere at den ikke har ulvetenner som vokser fram og plager den. Det er ikke nok med å se om det har vokst fram ulvetenner, du bør også kjenne med fingeren etter små klumper eller skarpe kanter i tannkjøttet.

Er ladene tynne og høye kan bitt som utøver mest trykk mot ladene bli meget ubehagelig for hesten. Dette pleier vanligvis ikke å være noe problem om ladene er brede og lave. Det er få hester som har så smale lader at det vil gi tydelig problem, og en følsom rytter vil kunne tilpasse seg dette.

Ladenes høyde målt fra hakegropen og til ladenes topp er viktig for konstruksjonen av korrekte vekstangsbitt. Dette kan måles med ulike instrumenter som finnes på markedet, men som ikke alltid er så lett å få tak i. I en bok fra 1886 ("On seats and saddles" av Francis Dwyer) sies det at høyden på hestens lader er så og si konstant for de ulike hesterasene. Kun svært store hester, bryggerigamper, og svært små ponnier viker fra denne standaren. Målene som opplyses i denne boken er 1,81 engelske tommer, eller 4,525 cm. Jeg har ikke funnet tilsvarende undersøkelser på dagens ridehester, så denne standaren kan desverre ikke stoles på til 100 %.